Bodypierce and milkshake.

Tenkte jeg skulle si fra om at jeg har startet en ny, privat blogg og at jeg ikke kommer til å skrive noe mer i denne.

Den nye bloggen er for det meste kun for mine nærmeste. Jeg kommer ikke til å åpne den eller la hvem som helst lese i den. Du kan alltids spørre meg om å få lese, men mest sannsynlig kommer jeg til å si nei, da jeg er lei av å sensurere alt jeg skriver.

Så denne bloggen er død.
Hadem.

Jeg har ikke skrevet noe på en hel måned. Siden sist har jeg fått igjen karakterer. Tenkt litt. Noia. Begynt å jobbe med bilder å levere til kunstskoler i Oslo. Blitt singel igjen. Sett filmer. Savna søstrene mine. Grått under en dyne klokka tolv på nyttårsaften. Sett bebi Amèlie klappe på komando og løpe/krabbe. Vært i begravelse til morfaren min. Brukt for mye penger. Hatt besøk av Væbjørn. Sluttet å innta større mengder alkohol. Mista troa på en selvstendig fremtid. Laget en snølykt. Sett på top model på youtube.

Jeg går omkring meg sjøl og ombestemmer meg stadig på om ting kommer til å funke for meg eller ikke. Men jeg håper de gjør det. Alt i alt føler jeg meg bedre enn på en stund, og samtidig ikke. Jeg belønner meg sjøl for latskap med Maria Mena's nyeste CD.

 

Å være pessimist gjør en godt når ting ikke er så ille som man forventer. Fikk fine gaver i år, bare ting jeg har ønsket meg eller trenger. Uten all reklame, kjøpepress, overfylte kjøpesenter og mas er ikke jula så ille med familien, uten forventninger. Jeg bare savna June og Mathias.

Jeg fikk mp3-spiller av kjæresten min, men musikk lagt inn. Jammen hadde hu ikke sneket inn et par åttitallslåter også. ^^ Fikk håndlaga ermer med sølvknapper og blonder på, en etterlengtet PCbag, kameraveske, tegnetusjer og hofteholder av de andre. Drukket (litt mye) rødvin, spist meg mett på julemat for et år, tatt bilder og nytt Tre nøtter til Askepott, ingen jul uten. Om to minutter er julaften over, og det er helt greit. Når jeg har brukt den siste måneden på å fortrenge jula, så ble det akkurat nok jul for meg i dag.

Jeg sa jeg bestilte meg linser i går, og her har jeg bilde av dem. Fikk disse to parene for bittesmå 240 kroner. Det føles bra. Jeg gleder meg til å få dem, for jeg har alltid likt store øyne, og alltid hatt lyst til å prøve blå øyne.



Det var alt for i dag. Nå skal jeg lese litt i Glassklokken og høre på musikk. God jul.

For det første. Jeg kunne ønske jeg hadde halvparten av formen til den jenta der, og at om jeg også stakk ut rumpa mi sånn så ville puppa mine sprette ut på motsatt side av kroppen min. Hadde ikke det vært heldig for både meg og andre. Da skulle jeg kledd meg etter kroppsfasongen min stikke og sprette formen min ut hele tiden.



For det andre. Hvordan er det mulig å få noe så enkelt og ensfarga til å uttrykke så mange følelser på en gang ved hjelp av en enkel kontrast i form av ufattelig hotte sko sko sko sko (og skills som modell og fotograf, da, littegrann).



For det tredje. Hvorfor i svarte helvete fortsetter jeg å tvilholde med alt jeg har på at skjørt og kjoler må være korte når det er så ufattelig vakkert med lange skjørt noen ganger? Jeg elsker siluetten Viona skaper. Synd at det er så veldig store mengder stoff som skiller det skjørtet der fra vanlige folk som meg selv.

Ellers har jeg vært i Sverige i dag. Hvor pinlig er det ikke å måtte innrømme at det må harrytur til før jeg får handla ferdig julegaver. Men, litt ferdig ble jeg da. Ellers har jeg også tatt bilder av meg selv, og pratet om mensblod med svigers, og bestilt meg fargelinser. Jeg kan fortelle om dem i mårra, for nå er klokka ganske mange og jeg er ganske trøtt (legger stadig merke til at variasjon i adjektivene mine finnes egentlig ikke). God natt.

Jeg kommer meg ikke til skolen i dag, aka jeg stryker i gym det halvåret her. Aller siste frist for å levere er klokka tolv i dag. Hadde planer om å dra på skolen, men sånn gikk det ikke. Skjønner at hele verden er opptatt med å motarbeide meg fullstendig for tida, og det er greit. Jeg gir faen meg opp. Jeg gidder ikke å prøve mer, så da kan man si at det er min skyld likavæl.

Jeg ønsker alle en jævla god føkkings jul.

Jeg har hatt en kjempekoselig helg med søstre og tantebarn. Det er så lenge sia, og det var så godt å være med dem.

Nå driver jeg og angrer på at jeg ikke ble med for å se på Twilight. Den er garantert like oppskrytt og klisjèfylt som boka, men da hadde jeg hvertfall fått dratt meg ut og sett folk igjen. Nå sliter jeg med den faens gymrapporten fra egentreninga på seks uker. Nok en gang kommer jeg til å gi den opp, og si meg fornøyd med å stryke i gym det halvåret her. Jeg kan ingenting gymteori, og det er da litt vanskelig å skulle skrive det flytende sånn uten videre. Dessuten hater jeg gymteori og jeg er lat lat lat lat sliten lat.



Da er det mer fristende å fortsette med særemnet. Det virker så latterlig enkelt, at jeg bare må gjøre det bra. Les tre bøker, sammenligne hovedpersonene på ti sider. Det negative er de ti sidene, hverken mer eller mindre. Jeg har valgt tre bøker, hvor jeg har lest to av dem før;

Hovedpersonene i disse tre bøkene er alle deprimerte, suicidale tenåringsjenter. Og ja, for en random fordomsfull tenåring nåtildags høres det her jævli emo ut. Det får så være. Poenget er at jeg er også en av dem som blir lett påvirka av ting jeg leser og ser, og herregud, det her er så jævli ikke sunne bøker for meg å lese nå som sola er borte to tredjedeler av dagen og jeg blir litt smågal av ikke å se den. Jeg tror det er få personer som veit det her, men når jeg tar frem Sylvia Plath, ser jeg sort på sakene. Selv om sakene er litt grålige for tiden, er det aldeles ikke sort. Å nærlese selvskadere, schizofrene, suicidale, sippende og selvdestruktive jenter er kanskje ikke så lurt nettopp nå.

Jeg satser på at jeg har greit å bygge opp åkei forvarsmekanismer mot å være lettpåvirkelig, og håper det funker (alt det jeg skriver nå, skriver jeg mest for å unngå gymrapporten).

Særemne i norsk, hva er problemstillingen din?
Hva slags bøker skal du lese?

Og helt til slutt; jeg har fått igjen min bærbare PC med ny skjerm! De formaterte den aldri, så alle de fine bildene mine ligger her fortsatt! Jeg kommer dessuten inn på internett med den, og den har virusbeskyttelse (overser det faktum at den allerede er infisert med virus og bæsj).

Jeg vil også skrive en ironisk og vittig bok om hvor deprimerende alt er. Ja, jeg leser Prozan Nation, Kristine. Først nå tenker jeg at kanskje du sa den var dårlig for å beskytte meg.

I dag begynte jeg å gråte når jeg så på videoen Beautiful av Christina Aguilera. Er ikke det litt småstusslig, så veit ikke jeg, den sangen gir meg vanligvis spader. Kan ikke fatte og begripe hvordan hodet mitt fungerer noen dager. Jeg gråter av absolutt alt i dag. Men oppdaga forsåvidt noe morsomt på skolen i dag, noe jeg hadde glemt. Så lenge du lyser avsky og raseri, er det ingen som står i veien for deg. Virkelig. Folk flytter seg for deg når du går, de ser ikke på ansiktet ditt og de bare lusker vekk. Jeg tror det forsterkes av å være høy også, forresten. En av guttene som pekte og lo av meg første skoledag i høst, gikk nesten forbi meg i køen i kantina. Jeg bare så ned på han da han var på vei forbi meg, bare så ned. Han så tilbake opp med ekle små valpeøyer og nærmest stamma fram et unnskyld, før han rygga tilbake der han kom fra. Folk skuffer meg nesten, så lite ryggrad det går an å ha.

Jeg skal lyse avsky og raseri litt oftere. Og gråte mindre.

Det er litt søtt at noen fortsatt gidder å sjekke bloggen min.
Jeg tror det her er innlegget hvor jeg erklærer den død. Men det synes jeg er altfor trist, så det tror jeg ikke jeg vil likavæl.

Ellers kan jeg si at jeg på en måte er sammen med noen nå. Ja. Jeg er det. Og det er fint.

Også vil jeg til Oslo. Jeg vil til byen som har UV-lys over vasken på baren, hengekøyer og sitteseksjoner med gitter rundt. I mårra er siste dagen jeg får skrevet egentreningsrapport i gymmen, og jeg tror jeg trygt kan si at jeg stryker i gym i år. Generelt sett lider jeg av for lite søvn og mental energi for tida, men jeg håper det forbedrer seg i løpet av jula. Snart er første halvår helt fullstendig ferdig borte forbi, og det er bare bittelitt igjen før det er vår, vin og jordbær, kjoler og solbrune knær. Det har gått greit i alle andre fag.

Egentlig var det ikke meninga at det her skulle bli noe innlegg i det hele tatt, men nå ble det det. Jeg er på vei til å sove. Men jeg har pierca nippla. Det er også fint, plutselig er puppene mine to størrelser større, perfekt forma og kjempefaste. Piercinger gjør en gla, jeg tror alle med vinterblues burde hulle brystvortene sine.

Jeg elsker kognitiv terapi. That said, Puff og jeg planlegger en herlig liten julegaveshoppingkveld, hvor vi skal kjøpe gave til oss sjøl. Lenge leve selvsentrerte og egoistiske ungdommer! Her er noe jeg har hatt lyst på en stund, jeg tror det er nevnt før et sted:

Dagen i dag har vært et sammensurium av hjertebank og fine ting. Jeg sov hos Sara i natt, og det var kjempekos. Å slippe å være hjemme, å se på filmer og spise pop-pop-popkorn med søta som hadde på seg puffermekjole. Siden Sara skal dra til Oslo for å se på Slipknot, sto jeg opp aleine og gikk til bussen. Flink nr. 1. På skolen kverna hodet, magen og lunger, men jeg dro ikke hjem. Flink nr. 2. Jeg fikk igjen en naturfagprøve om stråling, og den gikk overraskende bra. En del var pugging og resten rein flaks, men det gjorde meg gla og litt motivert. (Jeg la nettopp merke til at jeg ramser opp dagen min, jeg hater når folk gjør det.) Hastevakt på jobben i dag, flink nr. 3.

Dessuten fikk jeg The shoes i dag. De ser fake ut, det er plass til to par ullsokker i dem, men jeg liker dem fortsatt. En anna fin ting er at det var pent lys ute, og jeg har et kamera. Jeg liker det, og sjøl om mediafolk vil bli lettere irritert over at enda et ikke-mediamenneske har kjøpt seg speilrefleks og løper rundt og leker med det, så lover jeg at jeg ikke skal lage en egen mappe på nettby kalt fotografiene mine, og legge ut bilder av random ting i dem. Jeg har faktisk lyst til å lære meg alle de ubrukelige funsjonene på kameraet. Det er jo bare for min egen glede uansett. ^^

*

Når det er sagt så er jeg lei, paranoid, selvdestruktiv, irritert, sint, hensynsløs, ensom, i forsvarsposisjon, og generelt sett i dritthumør for tia, aka deprimert. Jeg er lei meg om jeg sier ting som sårer noen, det er ikke med vilje.

Når jeg sier at jeg føler meg venneløs, så er det fordi jeg savner mennesker jeg pleide å se så og si hver dag i fjor. Jeg ser dem ikke hver dag lenger. Jeg er ikke venneløs, jeg har fortsatt mange venner, og selvfølgelig er dere noen av dem. Men de som ga meg klemmer og som lytta til meg, ser jeg ikke like ofte. Det er ingens skyld, men det er fordi vi ikke ser hverandre hver dag, som før. Når jeg sier at jeg har det dritt på Storhamar, er det ikke fordi jeg ikke hadde det dritt på Katta. Jeg mistrives mer eller mindre første halvåret på alle skoler jeg går på, uten unntak. Jeg har ikke ord for hvor jævli jeg hata Katta første termin. Når jeg mistrives et sted, så er det flere ting som spiller inn.

I fjor hadde jeg et fantastisk klassemiljø, hvor jeg aldri tok meg bryet til å skjule om jeg var sint eller lei meg. I år går jeg i klasse med 90% randoms, og jeg liker ikke randoms. Det er ingen spesielle jeg misliker, men jeg trives ikke blant ukjente, rett og slett.

Dessuten hadde jeg i fjor en helvetes fantastisk kontaktlærer som jeg ble mer knytta til enn jeg er villig til å innrømme. Hun var den eneste vi ikke hadde et kallenavn på, hun var bare Kristin, og hu tok vare på meg, på alle.

Jeg sliter egentlig litt med å formulere det her uten å høres forbanna eller skuffa ut; men det er altså sånn at når jeg er deprimert så spiller det faen ingen rolle hvor jeg er, eller hvem jeg er med. Jeg mistrives uansett, og det burde egentlig si seg sjøl. Det er ikke det at jeg er så forbanna eller skuffa, jeg ble mest såra over det faktum at dere i stedet for å ta det opp med meg, eller å spørre meg, snur ryggen til meg. Det er ikke sikkert det var det dere mente heller, men det er sånn det virker. I utgangspunktet så hadde jeg ikke planer om å skrive noe av det her, men det har seg sånn at når hodet mitt er fylt til randen av tanker man ikke pleier å snakke høyt om, så er det ikke alltid jeg vil sitte og høre på folk le. Det er ikke alltid jeg orker å late som jeg ler med, for inni meg er jeg andre steder. Jeg er lei meg for at det er sånn, og jeg regner med at det går over etter hvert, det er ikke deres feil, og det var ikke meninga å gi uttrykk for det om det var det dere følte. Jeg håper ingen føler en trang for å overse meg fordi de er butthurt flere dager. : )

Pinki døde i overigår. Mita kom bort for å si hadet til han, også kom snøen. Han ligger i fryseren.

Jeg er gla han fant kjærligheten før han ble borte, og jeg håper hans siste smerteskrik istedet var vanlige skrik fordi han skjønte at han skulle dø. Som alltid vakker, med blå halefjær og rosenrødt hode, la han seg på ryggen og trakk beina opp etter seg. Jeg kommer til å savne han. Uansett når på døgnet, sto han opp for å lytte til meg om det var noe galt. Jeg tror og håper du fortsatt flyr med meg.


Det er tre år siden du først ble dårlig, og den nattan trodde jeg du skulle dø. Jeg halvsov i trappa, i frykt om at du trodde du skulle dø aleine. Da klokka var seks om mårran skjønte jeg at du kom til å holde ut, så jeg gikk og la meg med døra åpen. Når jeg kom ned, satt du der. Du hadde klatret opp fra bunnen av buret ditt, og sjøl om du var skral en stund og fortsatte å falle ned, så har du holdt ut. Og som Mita sa, jeg er sikker på at du ikke har holdt ut for din egen del, men for vår. Jeg var fire år da jeg så deg for første gang, og jeg er gla at du kjempet en stund, sånn at jeg fikk tid til å venne meg til tanken på at du skulle bli borte for meg. Men jeg vet at du led, og selv om du har vært ganske bra den siste tiden, tror jeg det var godt for deg å endelig gi slipp.

Noen ganger trenger jeg bare litt tid til å roe meg ned, til å stenge ute stress og høyfrekvente lyder. Jeg låner bibliotekPC i håp om å finne deler av alt jeg må gjøre, men jeg finner det ikke. Derfor gir jeg meg bittelitt tid til å gjøre ingenting nødvendig eller viktig. Jeg liker det.

Aller helst vil jeg gå de to minuttene bort til Maxi for å finne noe pent å kjøpe meg. Kanskje jeg gir meg en belønning for å ha jobba litt, etter at jeg har jobba.

I helga dro jeg til Oslo med Ole, Mona og Anders. Vi var på Desucon, og jeg må bare understreke at jeg dro dit for å se på j-fashionshowet, og ikke for å menge med weaboer som runker til hentai og prøver å komme i fysisk kontakt med random maids som går forbi. Jeg følte det samme på Desu som jeg gjorde på Jrock-night, æsj og uff og faen og helvete. Jeg kunne ønske alle var født med en liten dose selvinnsikt når det kommer til hva som er flatterende og pent å ha på seg.

Det var godt å være i en anna by, hvor jeg kunne bli litt inspirert. Jeg har kjempelyst til å tegne masse nå.

I natt sov jeg hos Sara, og det var også fint. Det ble veggiepizza og film. Noe jeg liker i tillegg til mat/film/soving hos Sara, er den magiske sminka hennes. Jeg eier ikke så mye sminke sjøl, det går for det meste i våt eyeliner. Jeg vil kjøpe flere øyenskygger, tørr eyeliner, en fin leppestift og rouge. I wanna be a girly-girl.

Og sånn forresten, om noen skulle føle at jeg er overlegen eller virker sur, så har jeg ikke penger på kortet og har ikke mulighet til å svare på meldinger, men jeg får penger igjen til fredag.

Nå skal jeg leke flink og håpe at jeg får det til.

Jeg har ikke fått blogga, for skjermen på PCen min er ødelagt. Det ble plutselig litt vanskelig å gjøre ting til skolen, men jeg stjal den tilbake fra dataguttene for å prøve å redde noe av det som ligger på harddisken.

Jeg har sagt opp jobben min punktum
Jeg veit jeg kommer til å angre, men jeg tror jeg skal gjøre mitt beste for ikke å bli gal(ere) i disse dager. Så ikke noe oppgradering til Posten på meg. Ikke mer lønn, ikke flere brev. Ikke anstrenge seg for å holde i gang noen samtaler. Ikke begynne å blø ved neglbåndet. Ikke le av noen som kaster ting på folk. Ikke mer lukt av gjødsel, kufor og snus. Ikke mer diskret hilsing på folk som har røykepause.

Jeg trenger ikke å måtte føre inn timelister på nettet, svare på meldinger, skaffe skyss, skifte til praktiske klær. Ikke flere hyggelige kommentarer fra høyegutten, ikke være mer irritasjon over lyder fra solskinnsjenta, ikke flere undringer om gutten som snakker pent er skeiv eller streit. Det er trist. Det er dumt av meg, men det er èn mindre ting å tenke på.


I mårra skal jeg på Desu, til Oslo. Og jeg skal ikke pierce nippla, for jeg bestilte aldri time. Tenkte jeg kom til å bli hjemme. Jeg angrer på at jeg ikke bestilte, for jeg drømte tilogmed om å pierce meg. Det hjelper alltid å få nye smykker. Men jeg husker drømmene mine nå, det er jo noe.

For første gang i mitt attenårige liv, har jeg kjøpt et objekt over internett! Jeg føler meg ganske så stolt og fornøyd akkurat nå. Jeg må presisere at jeg ikke er spesielt teknisk anlagt eller selvstendig, så dette er et skritt i riktig retning for at jeg skal bli et normalt, oppegående menneske.

Jeg skal selvfølgelig poste bilde av herligheten jeg kjøpte, for jeg ville jo ikke kjøpt det om det ikke var utrolig fint. Har skrevet om det før, det er nemlig Skoene. Og nå har jeg endelig mannet meg opp, skaffet meg Paypal, ordnet en bruker på Ebay, ført inn tall og koder og bæsj.

 

Jeg er teit fordi jeg er ubestemt. Når jeg er ubestemt får jeg noia. Da får jeg lyst til å grave meg ned. Humørsvningninger til tusen for tiden, jeg forsøker å la vær å blogge når jeg er i dårlig humør, og det er det samme som lite blogging.



Og kjøpte meg sko for en uke eller to siden. Elsker jeg dem? Ja.
Mamma sier de er stygge fordi de er upraktiske og for høye. Men jeg fortjente en belønning.

Mange forsinkelser på vei til pappa på fredag. Toget kjørte seint til Oslo, og fra Oslo måtte jeg ta buss et stykke, for så å bytte tilbake til tog. Men det gikk bra, sjøl om jeg var litt nervøs for bussen. Da jeg var fremme fikk jeg reker og majones også.

Pappa og jeg dro ut til Hvaler aleine. Det var kjempekoselig, for da vi kom ned til stranda oppdaga vi at folk drev med kiting der (ikke riktig sikker på hvordan jeg skal bøye ordet kite, når jeg tenker over det). Det var gøy å se på, for det var en liten vindfull bukt og veldig blå himmel. Med min magiske mobil fikk jeg noen bilder. Ikke så mye av personene som kjørte fram og tilbake i bølgene, for jeg har ikke så bra kamera.



Da pappa og jeg gikk videre bortover strandlinja, så fant jeg masse skatter. Jeg lekte med bølgene, jeg fant nedslipte glasskår og pappa og jeg klatra i pene trær langs en grønn slette med hav på alle kanter. Det var som om jeg var en unge igjen, og noen ganger er jeg jo det, men det føltes så ekte. Mens pappa og jeg snakka, så la jeg plutselig merke til en jerv som løp bortover berget, også prøvde jeg å finne den igjen for å vise pappa, men den løp så fort (åkei, kanskje det ikke var en jerv, kanskje det var en røyskatt).



Da vi hadde gått til enden av bukta, så merka jeg sjøsprøyten klistre seg fast i håret mitt og salta huden min. Mellom berget var det en steinete sprekk hvor bølgene slo inn, og det var nesten det fineste med hele dagen, for der var det masse havskum. Har sett bilder av det på nettet, men aldri i virkeligheten. Store klumper med skum fløy opp fra mellomrommet i berget, og opp, bort, avsted. Det var kjempegøy, jeg tror vi var der i en halvtime mens jeg lekte med skummet.




Da vi hadde vandra oss ferdige, så dro vi til det lokale pizzeriaet på jakt etter vafler. Istedet kjøpte vi pizza.

Jeg er gla jeg har brukt sju timer på buss&tog i helga, for det var fint å se pappa igjen. Dessuten minner sånne turer meg om barndom, hvor vi pleide å dra på turer sammen. Men nå er jeg tilbake og i mårra er det skole, jobb, lekser, slit. Håper alle har hatt en fin helg, og eventuelt ferie!

Det er på tide med en bildeupdate, siden jeg har vært så utrolig lat med å poste egne bilder den siste måneden.
















Jeg var på fjellet med klassen. Det var tåkete, det sludda og blåste sinnsykt i åpent landskap, men det gjorde meg gla for jeg frøs ikke. Alle som kaller seg nasjonalister burde gå den turen over fjellet, for der kan man ikke gjemme seg for sur vind og norske værforhold.

Jeg må egentlig øve til historieprøva. Men jeg tenker, fæsj, vi får jo ha med notater. Dermed lager jeg meg litt tid til andre ting, som meningsløs blogging.

I går fikk jeg tilbud om fast jobb i Posten. Det vil si at jeg er flink. Det gjorde meg egentlig ganske gla i går, for jeg var i utgangspunktet i dritthumør og hadde dratt hjem i stedet for å tegne en jævla løk i visuelle kunstfag. Så, gratuler meg. Eller noe. ^^

I mårra skal jeg møte tidligere redhead. Og vandre i fjellet. Jeg kommer til å bli sliten, men jeg gleder meg egentlig litt. I shall climb the mountain. Må bare ta med pølser på termos og masse vann, regner ikke med at vi kommer til å gå oss bort men om vi gjør det er det jo greit å ha litt å leve på. Liker naturen, spesielt når det er høst og alt lukter så godt.

Jeg tror jeg må ønske meg selvdisiplin. Selvkontroll. Selvtillitt. Så blir det kanskje bra.

Tre og en halv time uten time er ikke noe fint. Jeg hadde matteprøve i første time, og det gikk ikke så bra. Jeg fikk ikke helt til, and I don't like it. Historieprøve på fredag, fjelltur på torsdag. Jeg veit jeg må skjerpe meg skikkelig, jeg må jobbe litt hardere. Jeg liker ikke at jeg pleide å tenke at jeg var så smart, at jeg kunne få til alt jeg ville, for det føles ikke sånn lenger.

Inni hodet mitt er en liste med alle tinga jeg må få til uten å føkke de opp, og jeg synes den begynner å bli litt lang.



Sjøl om lydbildet er litt tomt, så liker jeg det. Sjøl om hu Lena ikke synger så fint, så elsker jeg den. Sjøl om teksten er ensidig, så hører jeg på den hele tia.

Dette er bildet av alle tingene jeg har plukket ut av diverse gamle dagbøker, som faktisk betyr noe. Jeg pakker dem bort. Jeg pakker bort depresjoner, ensomhet og selvskading. Jeg pakker bort skuffelser, fjortisforelsker og alle mine "første". Pakker bort skildringer av tidligere personer, og introduksjoner av nye. Jeg pakker bort det første året på Bråte og Ener, jeg pakker bort Sju måneder, ti dager og sommerferien. Jeg pakker bort kapittelet Mennesket med penis, etterfulgt av kapittelet Jeg holder meg til de med pupper.

Det er rart å skulle legge de et anna sted, hvor jeg ikke kan leite dem fram for å se hvor mye jeg har vokst, for å kunne brette ut en slitt boligannonse, og for å gli fingrene over bilder med hemmelig tekst under.

Jeg legger fra meg barndommen og ungdomstida. Men sjøl om jeg later som jeg er voksen nå, så har jeg fortsatt enhjørninger på veggen, en brennende BH i papir hengende fra en krok, og bøker om eventyr, magiske fioliner og hvite slott på hylla mi.

Helga var fra jeg hørte stemmen til Mathias fra stua, og så han og June lekte på gulvet. Jeg hadde glemt at de skulle komme på besøk, og jeg ble så gla for å se dem.

Siden forrige gang jeg blogga, har jeg nesten ikke tørt å se på statistikken min. Men den er faktisk ganske stabil. Så. Da tenkte jeg. Parisbilder, de har jeg jo fått nå. For en liten stund siden, faktisk. Kanskje på tide at jeg legger ut noen. Jeg tenker jeg ikke vil legge ut alle, men her er noen.

1. 2. 3.
4. 5. 6.
7. 8. 9.
10. 11. 12.
13.

1. Random bygning. Puff og jeg tok noen bilder av random bygninger nå og da, sånn at ingen skulle tro at vi bare hadde shoppa hver dag, og gått glipp av severdighetene.
   
2. Eiffeltårnet desu. Det var vanskelig å få fine bilder av det, og det der er det fineste.
3. Triumfbuen. Vi gikk forbi den på vei til shoppinggatene hver dag, for å si det sånn.
4. En... bru.
5. Meg ved... brua.
6. Puff og hennes nye BTSSB-klær. Hun kjøpte en del av det, for å si det sånn.
7. Rekkefølgen på disse bildene gir ingen mening, men her er en småfuktig meg utenfor en bar ved Eiffeltårnet. Vi drakk god rødvin, som kelneren påsto var hvitvin med krem.
8. Nå er vi på Versailles og camhorer voldsomt.
   
9. Puff spiser Oreos, som var det meste vi spiste der. Da vi kom hadde de slutta å selge middag.
10. Som jeg sa, camhoring. Vi lekte døde.
11. This is me, and the castle.
12. Fine bygningen.
13. Puff var en ensom lolita.
    

Og det var det. Håper det smakte.